Her bor vi!

 

Vi er ferske oppdrettere, som hadde vårt første valpekull sommeren 2012 og det andre kullet januar/februar 2016. Vi ønsker å være oppdrettere av Leonbergere fordi vi synes det er en fantastisk rase. Vi har for tiden to tisper, Tula (som nå er mamma) på 5 år og Mirra på 3 år. Mirra er fra vårt eget oppdrett. Vi planlegger å beholde en tispe fra Tula sitt kull.

 

Vi bor på landet, der vi har god plass både ute og inne. Våre hunder går fritt på tunet hos oss, med de gleder det fører med seg.

 

Våre hunder er aktive og trives godt med å fange både mus og frosk, som de også spiser. Lange skogsturer er en stor del av vårt hundeliv.

 

Jeg er utdannet NKK instruktør og har mye erfaring fra kursvirksomhet i hundeklubb. Jeg har også konkurrert med egen hund.

 

Vi startet vårt aktive hundeliv i 1999, da vi fikk flatcoated retrieveren Zorro. Med han trente vi både lydighet og retrieverjakt. Vi deltok i flere offisielle lydighetsprøver, der beste poengsum tilsvarer en førstepremie i klasse 2. Det ble mye klabb og babb, blant annet fordi Zorro ikke hadde de beste samarbeidsevner og fordi mor manglet erfaring. Zorro gjorde mye rart i ringen, så det endte med tidligpensjonering. Zorro døde 9 år gammel, til stor sorg for familien. I 2001 fikk vi Shadow, også han en flat-gutt. I tillegg til å være flat var han hyperaktiv av natur. Vi trente både lydighet og jakt med han også, men deltok aldri i offisielle arrangementer. Shadow var den snilleste gutten man kunne tenke seg og endte sine dager som en lykkelig gårdshund, bare 8 år gammel.

 

Vi hadde lenge ønsket oss en Leonberger og etter at Shadow døde hadde vi ingen hund lenger. Vi bestemte oss raskt for at nå var tiden inne for å bytte rase. Vi tok en telefon til Liv Gade hos Kennel Mamilis, og hun hadde til alt hell valper. Vi dro og besøkte henne og Grappas første valpekull, hvor vi falt pladask for lille Bernard som flyttet hjem til oss etter et par uker. Gleden ble dessverre kortvarig, for Bernard ble syk og døde 7 måneder gammel. Nå var sorgen uten grenser, men det tok heldigvis ikke lang tid før Leia flyttet til oss. Hun var da 4 ½ år og kom fra Sverige. Og hun er ei fantastisk jente som bare er til glede! Hun er pappas favoritt og snurrer han rundt lillefingeren som ingenting.

 

Så kom Tula hit, i romjulen 2010. Hun kommer fra Kennel Mamilis og er hele familiens turboprinsesse. Hun er snill og vakker, har et fantastisk godt humør i tillegg til sine mange andre flotte egenskaper.

 

Til sist kom Mirra, fra vårt eget oppdrett. Hun har aldri bodd andre steder enn hos oss og bærer nok preg av det. Det blir spennende å følge henne framover.

 

Målet med oppdrettet er å få fram sunne og aktive hunder, med godt gemytt og gode samarbeidsevner.

 

Om rasen:

Leonbergeren er rolig innendørs. Som valper er de jo som valper flest, men den voksne leonbergeren er veldig rolig inne. Skjer det ikke noe spesielt, så sover den. Men i det vi rasler med bilnøklene, så er den på bena. Leonbergeren elsker nemlig å kjøre bil, nesten like mye som den elsker skogsturer og bading. Jeg tror at hvis våre hunder fikk velge mellom biltur og båndtur, så ville de ha valgt bilen. Og hvis Leia kunne kjøre selv, hadde den bilen aldri stått stille.

 

En leonberger er en relativt aktiv rase som ikke passer hos mennesker som trives best i sofaen eller i bilen. Rasen krever aktivitet, både mentalt og fysisk for å være en rolig og velbalansert hund.

 

Leonbergeren er svært lettlært, men ikke nødvendigvis lett å dressere. Den kan være temmelig sta og har gjerne sin egen agenda som skal gjennomføres før den gjør som mennesket vil. Mine hunder lærer kjapt det som er til deres fordel, men det går ikke like smidig å lære inn lydighetsøvelser. Det at de lærer raskt medfører også at de lærer ting som jeg ikke hadde tenkt å lære inn, for eksempel å åpne dører, slå av og på lysbrytere og plukke frukt fra trærne. Leonbergeren lærer dessuten fort å dressere sine mennesker!

 

Selv om leonbergeren ikke er spesielt krevende innendørs, er det likevel flere ting å tenke gjennom før man velger denne rasen. Det er en rase som elsker å være i aktivitet, som liker å jobbe sammen med deg og som mistrives alene. Som nevnt elsker den å kjøre bil og få lov til å være med mor/far. Den har ikke alltid så store krav til aktivitetens innhold, men den vil helst være med. Rasen krever aktivitet og dressur for å bli en balansert hund. En veldressert leonberger er en rolig og behagelig kamerat å ha med seg. Det er en stor rase, de er svært sterke og vanskelig å holde igjen hvis den har bestemt seg for å gå et annet sted.

 

Rasen har sterk egenvilje, dog i varierende grad. Den har mye pels, den drar med seg alt mulig av skitt og støv i pelsen, og den røyter. I tillegg veier den mye, den har store og grove klør som sliter på golvet og i møblene, hvis du lar den ligge der.

 

Leonbergen elsker å jobbe, jeg liker å la hundene kløve, dra pulk og snørekjøre. Jeg starter alltid med tom pulk og tom kløv. Det er viktig å vente med å belaste hunden til den er røntget for albuer og hofter. Jeg sykler lite med hundene fordi jeg synes det blir for tung og ensidig belastning på så store hunder.

 

Det er en rase med mye personlighet, så mye aktivitet som du vil ha og den kan brukes til det meste. Men, man må vite hva man gjør før man skaffer seg en leonberger (det gjelder forresten uansett rase). Og er du villig til å leve med dens mindre fordelaktige sider, kan jeg love deg en trofast kamerat som er med på alt som er gøy og som bare eeeelsker deg over alt på jord!

 

 

Mine kurs:

 

Instruktør Norsk Kennelklubb, utdannet 2003. Har siden holdt en rekke dressurkurs for valp, nybegynnere og viderekommende.

 

20. - 21.09.12

Atferdsseminar i regi av Norks Kennelklubb

 

04. - 05.11.12

Oppdretterskolen, del 1 (NKK)

 

16. - 17.03.13

Oppdretterskolen, del 2 (NKK)

 

Kontaktinformasjon/please contact us:

 

Ann Kristin Drevland Phone: + 47 93 25 69 56

Nesveien 33

3158 Andebu - Norway E-mail: ann.kristin@hardersen.no

 

Copyright © 2012 . All Rights Reserved